Kart

Eiendommene

Se også
http://home.online.no/~kjendal/1886sk.html

 Rauane med holmer og skjær har blitt skilt ut fra garden på Skåtøy i tre omganger. Den vestre delen av Rauane, Rauane vestre i 1845, og den østre delen, Rauane østre, ble begge skilt ut fra gnr. 30 bnr. 47, Nepeløkka/Hesttangen.

Rauaneholmen (Ytre Rauane) ble skilt ut i 1883. Trolig har den holmen også tilhørt samme eiendommen, men i grunnboka er det oppgitt gnr. 30 bnr. 28 og 30, Stormyr og Stoppedalen.

Fra Rauane vestre, bnr. 30, bnr. 51, matrikkelsskyld før 1886: 1 ort, 12 skilling. Ny pr 12-1889:  82 øre, er disse eiendommene skilt ut:
Benevnet som Rauane nedre I 1905 med skyld 3 øre.

Vestre Toner, bnr. 63 i 1882.
 Matrikkelsskyld før 1886: 1/10 skilling.  Ny pr 12-1889: 1 øre

Bukten, bnr. 64 i 1882.
 Matrikkelsskyld før 1886: 1/10 skilling.  Ny pr 12-1889: 1 øre

Fjeldet, bnr. 65 i l882
 Matrikkelsskyld før 1886: 1/10 skilling.  Ny pr 12-1889: 1 øre

Lyngholmen/Rognholmen bnr. 67 i l883.
(Skrevet som Langholmen før 1905.
Matrikkelsskyld før 1886: 1/10 skilling.  Ny pr 12-1889: 1 øre

Vestodden, bnr. 181 i 1927.

Østheia bnr. 198 i 1930

Munchkholrnen, bnr. 275 i 1944

I tillegg er det i senere tid mellom andre skilt ut tomter, Havglimt bnr. 279, Liland bnr. 287 og Helgestad bnr. 307, dessuten også noen mindre grunnstykker til utvidelse av eksisterende hustomter

Fra Rauane østre gnr. 30, bnr. 62, matrikkelsskyld før 1886:  5/20  skilling. Ny pr 12-1889:  1 øre, er disse eiendommene skilt ut:

Øybo bnr. 66 i 1882 Br. nr 66 I 1905 er Oterø.

Nordbo (Norbu) bnr. 109 ca. 1910 (Grenseregulering ble først foretatt i 1932.)

Det ble i 1886 bygget et hus, Flatodden, på Øybos grunn uten skyldeling. Huset er nå revet.

Når det gjelder Rauanholmen kan en ikke se at det er foretatt utskillinger der.

En har registrert som eiere disse i de forskjellige hus:

Rauane vestre,  Huset oppført av en ruff trolig litt før 1860

1. Jens Olsen, eldste sønn til Ole Rauane
2. Olaves Olsen, yngste sønn til Ole Rauane.
3. Anne Olette Terkilsdatter Olsen, enke etter Olaves Olsen.  (Eier i 1905)
4. Andreas Olsen, sønn til Anders og Letta
5. Anders Olsen (Rauane), født på Skåtøy i 1835, død 1930, gift med Anne Olette. Hun ble kalt Letta. Anders hadde i lengere tid 3 makrellskjøyter. Var fiskeoppkjøper og hadde sammen med grosserer Rolfsen i Oslo, 2 «fiskekvaser»(brønnbåter). Han hadde salteri og røkeri. Hadde dyrket opp holmen og hadde plass til ett par kuer.  Sto som eier 31.12.1889.
6. Andreas Olsen, sønn til Anders og Letta
7. Minda Olsen, datter til Andreas og Matilde Olsen
8. Rolf Johan Røegh

Bukten. (Bugten 1905)
Huset ble trolig bygget like etter at eiendommen Rauane vestre ble kjøpt i 1845.Harald Hansen står som eier/bruker i matrikkel av  31.12.1889

1. Ole Jensen Rauane, fra Skåtøy. Første beboer på Rauane.
2. Ole Jensen.
3. Markus Olsen.
4. Nils Markussen, sønn til Markus Olsen. (Står som eier 1905.)
5. Magnus Martin Markussen, sønn til Nils og Maren Markussen
6. Knut Gundersen., Oslo
7. Ole Gundersen, Sørum i Akershus, sønn til Knut.

Vestre Toner.

Dette huset ble bygget ca. 1870 som losstasjon

1. Nils Christian Nilsen. (Står som eier 1905.)
2. Hans Nilsen, los, født i Bamble i 1869 gm. Kirsten, født i Bamble 1875. Barn: Nils, Astrid, Hans og Sverre. Han ble forflyttet til Kragerø i 1917 og solgte huset til:
3. Direktør George Dahll, Valberg. Han solgte det videre etter noen år til:
4. Magnus Martin Markussen, sønn til Nils og Maren Markussen, Bukten. Magnus bodde her til han i 1934 fikk stilling som fyrassistent ved Slettnes fyr i Finmark. Han solgte huset i 1937 til:
5. Einar Grieg, fra Bergen som benyttet det til landsted.
6. Kirsten Winger, datter til fru Grieg.
7. Jakob, Ola og Preben Winger, sønner til Kirsten Winger

Fjeldet

bygget ca. 1890.

1. Nikolai Olsen, bror til Anders Rauane står som eier/bruker 31.12.1889.
2. Inghard Jensen. (står som eier i 1905
3. Andreas Olsen, født 1785, sønn av Anders Olsen, Rauane
4. Minda Olsen, født 1905. Datter av Andreas.
5. Rolf Johan Røegh.

Lyngholmen/Rognholmen.
(Fantholmen ble disse betegnet i tidligere tider da fanteskutene seilte langs kysten. )
Ole Hansen sto som eier/bruker i 1889 Anders Osberg 1905.

Huset ble trolig bygget mellom 1880 og 1900. Det er nå revet.

1. Anders Rausno.
2. Marie Augestad.
3. Andreas Martinsen, Nordbo.
4. Hans Martinsen, sønnesønn til Andres Martinsen.

Det er bygget hytter på eiendommen.

Vestodden,
bygget i 1927 - 1928 som sommerbolig.

1. Einar Grieg og Rachel Grieg, født Klem. Hun var fra Kragerø.

Senere har det vært skiftet eiere.

Havglimt,

bygget i 1916.

1. Johan Fjeld, sønn til Johan Olsen Fjeld, Flatodden. Født i Kragerø i 1882, gm. Marie Jakobsen født Levangsheia 1878, død 1935. Barn: Arne, født 1912 og Borghild. Johan Fjeld giftet seg igjen med Katinka Pedersen fra Arntsholmen, født 1887.
2. Borghild Tellefsen, datter til Johan og Marie Fjeld

Lilan,

bygget i 1946 - 1947.

1. Halvor Liland.

Seinere solgt til sommerbolig.

Østheia,

bygget i 1930

1. Rino Harveg.

Rauane østre,

bygget ca. 1870.

1. Erik Thorbjørnsen.
2. Martin August Andreasson, født i Strømstad i 1844 og gift med Andrea Stiansen, født på Otterøy i 1849. De hadde barna Andreas, Oluf (omkom på sjøen), Maren, og Mathilde gm. Ludvig Lundberg. De bodde også en tid på Nordbu før de flyttet til Risør. Huset ble overtatt av: Står som eier i 1905.
3. Jens Albert Martinsen, født 1885, nest yngste sønn til Martin August og Maren Andrea Andreasson. Gift med Laurense Larsen, født i Skien i 1891. Barnløse.
4. Sverre Martinsen, yngste sønn til Andreas Martinsen, Nordbo, kjøpte det for å bruke det til landsted.
5. Ludvig Th. Wiborg.
6. Ludvig, Thora Merete og Per Wiborg, barna til Ludvig Th. og Andrea Wiborg.

Øybo,  Benevnt Oterø I matrikkel 1905

Trulig bygget ca. 1870

1. Ole Olsen. Etter opplysning i Skåtøyboka ble huset bygget av far til Markus Olsen, Bukten.
2. Stian Olsen, Otterøy, bror til Maren Andrea Olsdatter Andreasson, Rauane østre.
3. Anders Rauane. Overlot huset til sin svigersønn
4. Robert Williams, født i England 1865, gift med Karen Jevine, datter til Letta og Olaves Olsen, Rauane vestre.
5. Knut Olaf Fjeld, født i 1877, sønn til Johan og Marie Anne Fjeld, Flatodden, kjøpte huset i 1902.Han står som eier i 1905. Knut og sønnen Johan omkom under makrellfiske i 1918. Johan var gift med Anna Abrahamsen, født 1880. De hadde barna Knut, Abraham, Asta, Karl, Ruth, Reidun og Hans. Enka flyttet til Kragerø med barna. Huset ble overtatt av:
6. Johan Martin Martinsen, fisker, født 1888 yngste sønn til Martin August og Maren Andrea Olsdatter Andreasson, Rauane østre. Johan var gift med Marie Støle, født 1885. Han flyttet med barna Alfhild, Hjørdis, Martin, Signe og kona til Nøtterøy i 1928 og huset ble solgt.
7. M. J. Pedersen, en lege fra Oslo som bodde om sommeren på Hvitsten ved Sjøsvik. Han kjøpte og overdro eiendommen til sin slektning.
8. Andrea Wiborg ( L. Th. Wiborg) Ludvig, Thora Merete og Per Wiborg. Per Wiborg har seinere bygget et nytt hus i tillegg på eiendommen.

Nordbo, bruk nr. 109
Skylt 1 øre i 1905.

bygget i 1910.

1. Harald Hansen.
2. Johan Olsen Fjeld
3. Henry Williams, sønn til Robert og Karen Levine Williams, Øybo. Henry omkom under reise fra Kragerø til Rauane i 1945. Han var gift med Gudrunn Hagen, datter til los Peder Hagen. Barn: Harry og Peder, født 1919 og 1920. Harry ble krigsflyver utdannet i «Litle Norway» i Canada, gift i Belgia med Doris Lingser.

Huset ble revet etter Henrys død.

Rauaneholmen (Ytre Rauane) br.nr. 101
skyld 2 øre i 1905.

1. Anne Olette Olsen står som eier i 1905.
2. Martin Nilsen, los, bygde hus her ca. 1905. Han var født 1871 og gm. Marie Torjussen, født 1873 på Borteid. Barn: Halvard, Nils og Dora. Martin omkom ved et ulykkestilfelle ombord i skuta «Fana» 21.2.1912. Enka og barna flyttet til Kragerø og tok med seg det nye huset.
3. Hans Nilsen, los, bror til Martin kjøpte ytre Rauane og satte opp et mindre hus her som benyttes til landsted.

Næringslivet
 Rauane var i sin tid det mest typiske fiskeværet på Telemark skysten. Det var også i mange år losstasjon her. Med sin plassering helt ute i havgapet nær næringsrike fiskeplasser og med en trygg og god havn for småbåter, var det et naturlig sted som utgang for fiskerier. Den gang skjedde framdriften bare ved hjelp av årer og seil.

Særlig omkring århundreskiftet foregikk det storfiske der ute. Foruten småbåter var det en tid hele 10 makrellskøyter stasjonert på Rauane. I tillegg var det to fiskekvaser etter brønnbåter. De fraktet levende fisk til hovedstaden.

Under det rike vårsildfisket i 1880/90-åra, ble det ført mye sild i land. Anders Rauane hadde bygget både sildesalteri og røykeri. Det var i hans tid at Rauane hadde sin glansperiode. Anders salta sild, røyka makrell og fraktet levende fisk til Christiania. Østersoppdrett dreiv han også med. I tillegg dreiv han landhandel og solgte der mellom annet melk og egg fra egen produksjon. En tid hadde han tre kuer på båsen og over 100 høner i hønsehuset. Kona Letta og hennes datter Karen Levine Olavesdatter, bakte og solgte brødvarer fra butikken.

Seinere tok Andreas Martinsen til med fiskeoppkjøp. Han flyttet i 1914 virksomheten til Kragerø, og dreiv den der til han døde. Firmanavnet var hele tida "Andreas Martinsen Rauane". På fiskekassene stod merket "AMR".

I årene som fulgte, kom også Nils og Magnus Martin Markussen til å ta imot fisk og hummer. Fisken og hummeren ble oppbevart i store kummer på Flakket til brønnbåtene kom og fraktet videre til Karl A. Jensen i Oslo.

Magnus Martin dreiv en tid også å hente levende fisk og hummer av fiskerne på strekningen mellom Rauane og vest til Risør. Fisken og hummeren ble fraktet levende til kummene på Flakket. En tid eksporterte han hummer til Frederikshavn i Danmark. Hummeren ble pakket i kasser med halm og is. Den holdt seg i god form til den kunne slippes i kummer ved framkomsten.

I 1870 ble det etablert losstasjon på Vestre Toner. To generasjoner loser hadde sitt virke derfra. En av sønnene til den første losen, Martin Nilsen, bygde ca. 1905 hus på Ytre Rauane og bosatte seg der. En ny losstasjon ble etablert på Nordbo etter at Andreas Martinsen hadde flyttet til Kragerø. Los Peder Hagen bygde da utsiktstårn på huset. Stasjonen ble nedlagt da losen flyttet til Korset i 1938.

En viss form for turisme har også seinere blitt drevet. I 1920-åra kom de første sommergjestene. Til å begynne med bare leide de seg inn hos fastboende. Seinere ble det bygget fritidsboliger og gamle hus ble kjøpt opp. Denne sommertrafikken førte nok for enkelte til noe arbeid og en ekstraskilling.

De aller første sommergjestene som innfant seg på Rauane var nok båtfantene. Når sommervarmen og godværet kom, kom også fanteskøytene drivende vestfra. Det var en fargerik flokk som da innvandret holmen. De skulle selge vinterens produksjon av visper og blikkvarer, samtidig som de nyttet høve til å klage sin nød og tigge. De fastboende sørget i den tiden for å ha dørene forsvarlig låst.

Det religiøse liv. av Sig. Marcussen
På Rauane levde det stort sett bare fattige men strevsomme fiskere. Naturen var karrig og forblåst. Ofte hindret storm og is fisket. Menneskene der ute hadde således mer enn nok med å holde sulten unna. Likevel hadde det lille samfunnet der ute i havgapet overskudd til å fordype seg i de hellige skriftene. Der ute ble Kragerø baptistmenighet stiftet. De gjorde det selv om de utsatte seg for hån og motstand.
Forhistorien til stiftelsen av menigheten er særlig interessant og faller sammen med oldemor Marie Christensdatters oppvekst og liv i Skien og på Rauane.
Marie var født 13. april 1829 som datter av Christer Nilsen Opsal fra Valebø i Holla kommune. Hun var bare 9 år da faren døde. Broren Nils måtte da overta og drive slektsgården. Han var da bare 17 år. Det førte til at de måtte forlate en forgjeldet gård som hadde vært i slektens eie over 200 år.
Marie måtte tidlig ut i tjeneste og kom til Skien. Der ble hun tilsluttet Den Lammerske Frikirke. Fra Skien kom hun til sir faster på Rauane. Tanta Karen Nilsdatter var der gift med Ole Rauane.
Hun ble på Rauane kjent med nabogutten, Markus Olsen. Hun kom til å ta det den gang så alvorlige skrittet å bryte med statskirken, og ble døpt i Skienselva 1. september 1861 av baptistprest Fredrik Rymker. Markus brøt også. med statskirken og ble døpt på Rauane i 1862. De da begge registrert som tilhørende baptistmenigheten.Av Peder Stiansens bok "Baptistenes historie i Norge" går det fram at F. Styhr den 31. august 1862 døpte følgende på Rauane:
Knut Klem,  
Maren Knutsdatter,  
Lisa Hamborg
Anne Olette Terkelsdatter (Letta).
 
Maren og Letta bodde begge på Rauane vestre den gangen. Samme dag ble Kragerø baptistmenighet stiftet i hjemmet til Marie og Markus på Rauane. Menigheten fikk ved stiftelsen 6 medlemmer,  de nydøpte og Marie og Markus.
Denne handlingen vitner om. stort mot og overbevisning når en vet hva alle de ble utsatt for.
Marie var i siste delen av sitt liv helt utenfor åndelig sett og ble bortsatt på en lite plass, Limkjærstrand i Søndeled. Markus var lengre tid bosatt i Risør den tiden Marie var i Søndeled. Han var i 1902 og 1903 tilsluttet Risør baptistmenighet. Marie døde på Limnkjærstranda ca 1903 og er gravlagt på en nå nedlagt gravplass, Neset i Søndeled. Markus døde på Rauane i 1910 og er gravlagt på Skåtøy kirkegård.

Kragerø Baptistmenighet sin historieFra:
http://betania.krabu.no/?s=historie

Baptistmenigheten i Kragerø er en av landets elste. Den ble stiftet allerede 1862. To år etter at den første menigheten ble stiftet i Porsgrunn / Solum i Grenlandsområdet. Det er i dag Skien Baptistmenighet.
Menigheten holder til i en liten trekirke i boliggata Jørandsberg rett ovenfor sentrum av byen.

De første
Den første baptist i/fra Kragerø var Marie Christensdatter. Hun ble døpt av F.L. Rymker 1. september 1861. Deretter ble også Gunder Jørgensen døpt, bare 14 dager etter. Rymker reiste til Kragerø og holdt møter i byen, på Rauane og på Skåtøy. Man kan vel si at det meste forarbeidet til stiftelsen ble gjort av ham. Men det var F.O. Nilsson og Fredrik Styhr som medvirket til selve stiftelsen. Den 31. august 1862 døpte Styhr 4 personer, og samme dag ble Kragerø baptistmenighet stiftet med 6 medlemmer. Gunder Jørgensen ble valgt til forstander. Denne menigheten var den første frie menighet i byen.

Innvandring fra Sverige.
Omkring 1870 var det en stor innvandring fra Sverige til Kragerø distriktet. Mange slo seg ned på kysten i Skåtøy. Det var særlig sjøfolk fra Bohuslen på den svenske vestkysten som kom. Denne innvandringa fikk også innvirkning på bosetningen på Rauane.
Ved folketellinga I l875 var det blant annet registrert en matros med navn Martin August Andreasson som var losjerende hos Markus Olsen i Bukten. Han var født 28. januar 1844 i Stagnes sogn i Bohuslen eller i Grebbestad. Hensikten med oppholdet på Rauane var oppgitt å være "at bosette sig og. giftes".
I innvandringsprotokollen er det ført inn:
Martin August Andreasen losjerende på Rauane i 1875, matros, født i Stagnes sogn, Bohuslen, Sverige.

I 1891 er det opplyst at han var fisker og gift med Maren Andrea Olsdatter, født på Skåtøy i 1849.

Noe senere kom også svensken, Johan Lundberg. Han kom fra Gøteborg-kanten. På Rauane ble han gift med Kirsten Markusdatter i Bukten. De flyttet til Risør og bosatte seg der. Johan Dreiv fiske der og fikk en stor familie.
Se også:
http://www.disnorge.no/arkiweb/filer_alle/kirkebok/sannkrag/svensk/svenskh.htm

Familiene på Rauane av Sig. Marcussen

Den første som bosatte seg på Rauane var Ole Jensen fra Skåtøy. Han ble seinere bare kalt Ole Rauane. Ole var gift med Karen Nilsdatter fra Opsal gård i Valebø sogn, Holla.
Ola kjøpte hele vestre delen av Rauane i 1845 av eieren av Hesttangen, Daniel Gunstensen. For eiendommen betalt han 20 riksdaler. Han bygde det første huset Bukten der noe før 1850.
Ole og Karen fikk to sønner, Jens og Olaves. Jens bygde seg sitt eget hus på farens eiendom, Rauane vestre. Den første delen av huset bestod av en ruff fra en skute som forliste på Jomfruland. Trolig kan skuten ha vært barken  «Minerva» av Stockholm. Forliset skjedde på Saltetein under en stor storm 7. desember 1855.
Skuten ble slått til vrak. På grunn av stormen kunne bergingen av lasten først ta til to dager ett forliset. Barken som kom fra London var lastet med ris, vin og brennevin i tillegg til seilduk og jernbaneskinner. Ellers ble det brakt i land deler av vraket. Det ble holdt flere auksjoner.
En antar Ole Rauane og kona flyttet med sønnen til det nye huset sammen med den yngste sønnen og hans kone. I folketellingen i 1865 var det nemlig kommet en ny eier i Bukten
Jens Olsen var gift to ganger. Sammen med kone av 2. ekteskap og barn kjøpte han eiendommen Strandmyr på Skåtøy og flyttet dit. Han dyrket opp eiendommen til et småbruk. Det er opplyst at han også dreiv som los og var en svært dyktig seiler.
Broren Olaves overtok eiendommen Rauane da Jens flytta. Han var gift med Anne Olotte Torkelsdattor fra Kragerø. Hun gikk i alle år bare under navnet Lette.
Olaves og Letta fikk ei datter som ble døpt Karen. Hun ble gift med en engelsk sjømann, Robert Williams. De bosatte seg i huset Øybo.

Etter at Olaves døde, giftet Letta seg med Anders Olsen, eller Anders Rauane som han seine bare ble hetende. Anders og Letta fikk sønnen Andreas i 1875. Han giftet seg med Matilde Halvorsen. Hun var da enke. Andreas og Matilde fikk to barn, en gutt og en jente. Gutten døde tidlig. Datteren Minda var født i 1905. Hun ble den siste fastboende på Rauane.Andreas døde på Rauane i 1980 og Minda i Kragerø i 1995.

Da Ole Rauane flyttet fra Bukten, ser det ut til at det kom en ny Ole Jensen og overtok Bukten. Han var i 1865 enkemann og fire år eldre enn Ole Rauane. Ole Jensen hadde da som losjerende min oldefar, Markus Olsen. Etter Skåtøyboka hadde han tidligere bodd i huset Øybo sammen med sin far, Ole Olsen, som hadde bygget huset. Markus tok over Bukten en gang mellom 1865 og 1875. Han var født i Skåtøy i 1834, og ble 21. mars 1862 gift med Marie Christensdatter Opsal fra Valebø i Holla kommune. Marie kom trolig til Rauane før 1860 til sin faster, Karen Nilsdatter, som da var gift. med Ole Rauane.
Marie var født i 1829 som datter Christine Nilsen, Opsal, Valebø i Holla. På Rauane traff hun snart Markus.
Oldemor Marie må ha vært en kvinne utenom det vanlige. Da faren døde og broren overtok gården, måtte hun ut i tjeneste. Tidlig kom hun til Skien. Under oppholdet der tilhørte hun Den Lammerske Frimenighet.

Hun forlot statskirken og ble døpt i Skienselva 1. september 186l av baptistpastor Fredrik Rymker.
Oldefar Markus brøt også med statskirka å ble døpt på Rauane i 1862. Marie og
Markus giftet seg 21. mars 1862. Samme år den 31. august ble Kragerø
baptistmenighet stiftet i deres hjem på Rauane. Dette skjedde i forbindelse med at fire nye personer ble døpt på Rauane. Hele menigheten bestod da av 6 medlemmer.

Marie og Markus fikk 8 barn som alle ble født på Rauane.
Kirsten. født 1860 død 1862
Kirsten, født 15. januar 1863.
Olaves, født 21. desember 1864.
Kristen, født 24. september 1866.
Martinius, født 11. mai 1868.
Karen, født  
Jensine, født 7. juni 1871.
Nils, født 31. juli 1872.(Her er det oppgitt forskjellige datoer.)
Ved folketelling i 1875 var alle barna registrert som baptister.
Karen ble gift og flyttet til Porsgrunn. Bare Nils ble boende på Rauane. Alle de andre flyttet til Risør.
Kirsten ble gift med en svensk innvandrer, Johan Lundberg. De fikk hele 11 barn, Ludvig, Kristian, Marie, Berta, Jenny, Jensine, Ester, Elisabeth, Fritz og Olaf Olavus ble gift med Inger Stiansdatter, datter til Stian Olsen som hadde bodd i huset Øybo på Rauane, men senere flyttet til Risør. De fikk 5 barn.
Nils ble boende på Rauane med kona Maren Margrete og de fire barna Oluf, Magnus Martin, Sigrid og Solveig.
Jensine giftet seg med vognmann Jens Severin Larsen fra Gjerstad og ble bosatt i Risør.

Etter flytting til Rauane fortsatte Magnus Martin med fiske, da vesentlig med reketråling, makrellfiske og hummerfiske. Han dreiv også med oppkjøp av fisk og hummer, og hentet det av fiskerne på strekningen mellom Rauane og Risør.
Fisken og hummeren ble lagret i store kummer på Flaket. Fisken ble videresendt levende med brønnbåt til Oslo Hummeren ble pakket i halm og is og eksportert til Frederikshavn i Danmark.
I 1934 ble Magnus Martin tilsatt som fyrassistent på Sletnes fyr i Finmark, og i 1937 som fyrmester Vardø fyr. Han var der til han i 1942 tok over som fyrmester på Færder fyr i Oslofjorden. Han gikk av med uførepensjon i l955 og flyttet til Stilnestangen i Kragerø. Samtidig brukte han en del år Bukten på Rauane som fritidsbolig. Som pensjonist tok han opp igjen småbåtfisket rundt Rauane. Han døde 20. november 1970 i Porsgrunn.

Magnus Martins kone, Ågoth dreiv før giftemålet som butikkdame i Kragerø.
På Rauane delte hun arbeidet med mannen som fiskeoppkjøper og tok i mot fisk og hummer. Hun sto for regnskapsføringa. Ågoth døde 1. januar 1974 i Skien

Både Magnus Martin og Ågoth Kamilla er begge gravlagt i samme grav som Nils og Maren Margrete på Skåtøy kirkegård.

Olof August ble gift med Margit Kivle, datter til bryggeformann Tarald Kivle i Kragerø. Han dreiv noen år brusfabrikken Krystal før han dro til Amerika. Olof August og Margit gikk tre barn Borgny, Eva og Nils. Mens han var i Amerika gikk ekteskapet i oppløsning. Han giftet seg med ei norsk-amerikanerinne som hette Ruth. De fikk en datter, Betty. I Amerika dreiv han som Dykker.

Den eldste dattera til Nils og Maren Margrete, Sigrid, ble gift med fotograf Sigurd Knutsen fra Kristiansand. I en del år dreiv han fotoforretning i Risør.
Han sluttet med det da han hadde vansker med mørkeromsarbeidet. En tid bodde Sigurd og Sigrid på Rauane. Hun stelte huset for sin far og Sigurd var mannskap på Skøyta til sin svigerfar. Senere begynte Sigurd som minkrøkter på Hauketo, i Sande og Ramnes.

Sigrid og Sigurd fikk to barn, Sylvia og Knut Rikhard.
Den yngste datteren til Nils og Maren, Solveig, bel gift med styrmann Fredrik Grøgaard fra Kragerø. Hun stelte for sin far etter at han ble enkemann i 1931. En tid var Fredrik også mannskap hos sin svigerfar. Solveig og Fredrik fikk to sønner. Den eldste, Hans Fredrik er den siste som er født på Rauane, 8. oktober 1932. Den yngste, Jens Wilhelm ble født 1948, da de bodde i Risør.

I avsnittet om innvandringa fra Sverige i l870-årene er det skrevet noe om Martin August Andreassen og hans familie. De bodde i huset, Rauane østre. Det huset var oppført omkring 1870 av fisker Erik Thorbjørnsen og kona Marie Olsdatter. De flyttet etter kort tid til Risør. Huset ble da solgt til min oldefar. Som tidligere nevnt kom han fra traktene ved Grebbestad i Bohuslen. Han var født 28. januar 1844, og ble gift med Maren Andrea Oldsaker, født på Osterøy i 1849. Hun var datter av fisker Ole Stiansen og kona Maren. De var født henholdsvis i 1806 og 1811 og bodde på Oreholmen.

Martin August og Maren Andrea fikk disse barna som alle ble født på Rauane:
Andreas født i 1878
Maren Margrete, født i 1880.
Olof August, født i 1882.
Jens Albert, født i 1885.
Jonan Martin, født i 1888.
Matilde, født i 1891.
Både Martin August og Maren Andrea døde på Rauane i 1922.
Eldste sønnen, Andreas, bygde ca 1910 huset Nordbo på Rauane. Han giftet seg med Laurense Hansdatter som var født i Kragerø i 1877.
Andreas dreiv med fiske og fiskehandel på Rauane. I 1914 flyttet han og familien til Kragerø der han fortsatte som fiskehandler til sin død.
Andreas og Laurense fikk mange barn, Martin August, Hans, Marie, Maren, Sverre, Karen, Borghild, Ingrid og Bergljot.
Eldste datter til Martin August og Maren Andrea ble 16 år gammel gift med Nils Markussen i Bukten.

Den nest eldste sønnen, Olof August har jeg ikke funnet noe

Jens Albert var gift 2 ganger. Navnet på den første kona kjennes ikke. De fikk en datter som hette Sigrid. Jens Albert bodde på Krikkholmen til han overtok huset på Rauane da foreldrene døde. Han ble annen gang gift med Laurense Larsen fra Skien. De hadde ikke Barn.

Den yngste sønnen, Johan Martin ble gift med Marie Støle fra Levang og bosatte seg i huset på Øybo. Johan Martin og Marie fikk disse barna. Alfhild, Hjørdis, Martin Anker og Signe.
Familien flyttet i 1928 til Nøtterøy. Johan Martin var i mange år på hvalfangst.
Yngstebarnet til Martin August og Maren Andrea fikk navnet Mathilde. Hun ble gift med sønnen til en annen innvandrer fra Sverige, Johan Lundberg og Kirsten, søster til Nils Markussen. Han hette Ludvig. De var bosatt i Risør. Ludvig var således sønn til bestefar Nils og gift med søster til bestemor Maren Margrete. Han ble da både onkel og fetter til far.
Mathilde og Ludvig fikk barna Rikhard, Mia, Milla, Johan og Harry.

Storm under makrellfiske.
En fin junidag i 1918 drog som vanlig skøytene fra Rauane ut for å sette makrellgarn. Mens de lå ute med drivgarnlenkene om natta, røk det opp til en frisk sydvestlig kuling. Kulingen sprang etter hvert over til nordvest og øket til full storm. Vannet føk som aske. Det ble et svare strev ned å få dradd opp garna. Det gjorde det ikke lettere for garna var fulle av makrell.

Nils Rauane hadde den gangen Harald Åsvik med som mannskap, og han har fortalt levende om strevet de hadde i et helt døgn før de kon inn til Kragerø og fikk levert makrellen.

Magnus Martin som den gang var 21 år, hadde da en eldre mann, far til Harald Åsvik, med seg som mannskap. De kom ille ut med motorstopp. Heldigvis så ble de hengende fast i garn-lenken. Med den som drivanker ble de ført langt til havs. Etter lang tid med nye strev, fikk Magnus Martin motoren til å gå igjen. De var da kommet så langt fra norskekysten at de så fyrlys på danskekysten. I uværet hadde omtrent alle garna gått tapt. Etter 3 døgn fikk de bakset se inn til Rauane. Ingen der ventet å få se dem i live igjen.

Det gikk enda verre med skøyta til Knut Fjeld med sønnen Johan fra Rauane og Anders Aslaksen fra Skåtøy som mannskap. Her omkom alle.

Magnus Martin sa seinere at det var en hard opplevelse å møte enken med et spedbarn på armen da de kom til brygga Raguene og de ikke kunne opplyse at de hadde sett mannen og sønnen.

Spedbarnet, Hans Fjeld, kom seinere til oppfostring hjemme hos Magnus Martin. Han var der til familien flyttet til Sletnes fyr i Finmark.

«Det var et hardt liv - men godt!»

Minda Olsen - mer enn 50 år som fastboende på Rauane. Fra hun var 10 år, var hun farens hjelper i fiskebåten.  VED INGER SANDBERG Kragerø og Skåtøy Historielag.

(Er hentet en del fra "Skjærgården, Byen og Bygda, Årsskrift for Kragerø og Skåtøy historielag 1987, Sanidal, Skåtøy og Kragerø Bygdebok) (Er ikke helt riktig da det er skannet uten at teksten ble justert samtidig.)

I et lite hvitt hus på Thomesheia med stakittgjerde rundt haven, bor Minda Olsen. Om sommeren henger blomkarsene som et teppe i grønt, gult og rødt utover havemuren, og folk stanser opp for å beundre blomstene og huset. «Idyll!» sier de.

Men det er ikke idyll en først og fremst tenker på når Minda forteller om sitt liv.

Fra huset på Thomesheia ser hun ikke stort av havet, som i mange, mange år var hennes arbeidsplass. Men hun har elektrisk lys, hun kan skru på en kran for å få vann - og hun har telefon. Rundt henne er mennesker på alle kanter. Kanskje hun føler en annen trygghet enn dengang hun og faren bodde alene på Rauane og fikk greie seg uten alt dette.

Likevel: «Det var et hardt liv, men det var moro! Og godt.» Telefon var det de savnet mest.

«Hadde vi hatt telefon, kunne vi blitt der,» sier hun.

«I bestefars tid», Rauanes glansperiode som fiskevær

Om Mindas barndomshjem, Vestre Rauane, kan vi lese i Skåtøyboka at det var Jens Olsen som satte opp en ruff her. Den var fra en skute som hadde forlist ved Jomfruland.

Mindas bestefar, Anders Olsen, også kalt Anders Rauane (1845-1930), var tilsjøs fra han var 13 til han var 26 år. Da han korn hjem, giftet han seg og kjøpte hele Rauane. Ruffen ble fullstendig innebygd, huset fikk flere stuer og kjøkken. Dessuten satte han opp et hus til, der hadde han butikk. Folk kom fra Portør og Korset for å handle. Han hadde tre kuer som gikk på beite om sommeren. Vinterfòr måtte han kjøpe. Slik kunne han selge melk i butikken.

I Mindas tid fantes det ikke kuer på Rauane, de hadde geiter og drakk geitemelk. «Annen melk visste vi knapt hva var.»

Bestefaren hadde også 100 høner, som skaffet egg til folk derute. En båt kom ut fra Kragerø med andre forsyninger til butikken.

Skåtøyboka sier at det var i Anders Rauanes tid at øyene hadde sin glansperiode som fiskevær. Han hadde i lengre tid tre makrellskøyter, var fiskeoppkjøper, fraktet levende torsk til Oslo, og under vårsildfisket i 1880-90 årene drev han sildesalte ri, og han røkte makrell og sild. Det var dessuten østerspoll der ute, østersen ble levert til restauranter i Oslo. Mindas far brukte østerstangen når han mistet noe i sjøen. De hadde et tau i den, kløp den sammen, og det var et godt griperedskap.

Anders Olsen, Mndas far, ble født i 1875. Han giftet seg med Mathilde Halvorsen fra Kragerø, f. 1877. De fikk to barn, en gutt og en jente. Gutten døde som liten, og søsteren, Minda f. 1905, overtok hans rolle som farens medhjelper. Fra hun var 10 år dro hun med faren på fiske, og hun kom til å være hans støtte og beste arbeidskamerat i alle år.

Barn på de ytterste skjær

I Mindas barndom var det omkring 15 barn på Rauane. Det hadde vært langt flere før, bestefaren kunne fortelle at det engang bodde nærmere 100 mennesker med stort og smått der ute.

Hvordan artet så livet seg for barna i det lille samfunnet ute i havet? Hva kunne de foreta seg?

«Binde ruser og egne bakker! Vi arbeidet fra vi var ganske små. Når vi hadde fri, løp vi gjerne ned til farkostane, der fanget vi reker og sniler, vi lekte, gutter og jenter sammen. Tidlig lærte vi å seile og ro. Om vinteren bandt vi ruser og «lika» garn. Mamma var flink til å like (= å binde «liket», gresstauet til kanten av garnet). Jeg har også lika mye!

Så måtte vi lappe garn, det satt vi inne i stua med. Hele lenken måtte gås over, den kunne være på 50 garn.

På kjøkkenet sto vi med bakker. Det var liner fulle av tømmer med kroker.

Mamma kunne lese høyt for oss mens pappa og jeg lappa garn. Det var så hyggelig!

Vi hadde nok å gjøre bestandig. Men vi hadde fri også, da

kunne vi leke på sementen hos Besta hvis det var sommer. Vi hoppa paradis, klinka og spilte «Jeppe». Og vi hadde sangleker, en av dem var «Gossen går i ringen», en annen «Per spellmann». Så slo vi ball på brønnjordet.»

Men når sommerkveldene var fine og varme og havet lå blankt og stille, satt de sammen med de voksne på heiene og pratet.

Om vinteren, når isen la seg i sundene, kom skøytene frem,

Mannsarbeid - kvinnearbeid

«Det var et tydelig skille der. Pappa kunne ikke ta husarbeid, vaske opp eller ta storvasken. Det eneste han kunne hjelpe til med i huset var å renske fisken.» Men Minda tok både husarbeid med moren og ble fullbefaren fisker sammen med faren.

«Om de syntes det brakte uhell å ha kvinnfolk ombord? Nei! Jeg tror ikke pappa var av den mening! Siden min bror var død, hadde han ingen hjelpegutt, men bare meg. Jeg likte det. Jeg hadde det godt! Men når vi dro ut, måtte ingen si «god fangst».

Innlagt vann fantes ikke på Rauane.

«Vi hadde brønn, og da mamma ble eldre, bar jeg vann. Før det, bar vi begge to. Når vi skulle ha klesvask, gikk vi til en stor olle med nydelig vann. Brønnvannet var for hardt. Vi bar vaskegryta dit bort.

Men vi kunne også samle takvann, det var godt og bløtt. Klesvasken var tungvint, det var ikke snakk om å skru på en kran, nei. Men om sommeren tørket vi tøyet på einerbusken, det ble så fint og hvitt. Om vinteren kokte vi klesvasken på brannjern i bryggerhuset og tørket inni buer og der vi kunne komme til. De store tingene passa vi på å vaske mens det var sommer. Veden fikk vi fra Manodden og Kirkeholmen, fra sagbruket. Tre-fire favnet ble lagt opp på brygga, og så måtte det bæres opp. For å spare de andre, sto jeg opp ved firetida om morgenen og bar ved. Så greide pappa med saging og hogging. »

Rekved som drev inn til Rauane, ble tatt godt vare på. Når kulda var som verst, risikerte de at vannet frøs i brønner og holler. Da måtte de slå hull og dekke til med sekker. Det gikk alltid bra.

Når det gjaldt middagsmat, spiste de mest fisk. Om barna var glade for det?

«Ja, vi var nødt til det. Kjøtt var søndagsmat. På julekvelden spiste vi lutefisk som vi selv hadde luta. Tørrfisken kjøpte vi. Men fisken kunne vi variere på mange måter, den ble ikke bare servert kokt eller stekt. Mamma laget fiskeboller, biff og kreteng. Flyndre, f.eks., den kunne både kokes, stekes og bli til biff. Og det hendte at vi fikk laks, eller bleike, som også er en laksefisk, sjøørret, nærmest.

Når vi tok hummer, hadde vi aldri råd til å spise den selv, men krabber spiste vi. Blåskjell smakte vi ikke. Pappa hadde spist østers, men ikke jeg.»

Om de fisket håbrand og størje under krigen? Det var svært populært andre steder.

«Fy nei. Ingen gjorde det på Rauane.» Men berggylte regnet de for å være god fisk. Den ble flådd med en skarp kniv, så kunne den stekes eller kokes eller bli til fiskesuppe. Men lett å selge var den ikke!

Harald Reinhold hadde malerjobb på Rauane, og benyttet anledningen til å fange inn noen motiver. Det store huset tilhørte Magnus Markussen. her var det skole i 2. etasje. I bakgrunnen Nils Markussens hus. Minda tror det er Ågot Markussen som står i døren, og Alf Markussen som kommer med fisk. Synlig er også Wiborgs utkikkshus.

og da ønsket Minda at de voksne ikke fikk tak i reker, slik at hun måtte til med å egne bakker, hun ville fly med de andre på isen.

Moren ble lett sjøsyk, så hun kunne ikke være til hjelp i båten, for det var nesten bestandig urolig sjø.

Badelivet på Rauane var ikke som idag, når sommergjestene nyter ferielivet på varme svaberg. Mindas bestefar var en dyktig svømmer. Hun husker engang en liten gutt falt i vannet. Bestefaren var da en gammel mann, men han sparket av seg freskoene, hoppet uti og berget gutten. Hennes far opplevde å få krampe mens hån badet, han måtte hjelpes iland, og siden brydde han seg lite om å bade i sjøen.

Skolegang og konfirmasjon

Det var omgangsskole på Rauane, og den søm holdt skolestue, hadde også læreren i kosten. Seks uker varte undervisningen, så var det seks uker på Bråtøy og seks på Brødløs.

«Pappa måtte reise til Skåtøy for å gå på skole, det slapp vi. Vi hadde tavle og skolebøker, og så satt vi i bestestua, alle klassetrinn sammen. De store hjalp de små med å lese og regne. De voksne hadde aldri tid til å sitte stille og høre på. Men de lærte oss det vi ellers hadde bruk for å kunne, alt om fisket og livet på sjøen. Det kunne vi fra vi var små.»

Konfirmasjonsundervisningen foregikk i byen, men selve høytideligheten fant sted i Skåtøy kirke. Minda fikk blå fløyels- kjole til overhøringssøndagen og hvit kjole til selve konfirmasjonen. Etterpå var det selskap hjemme med festmat: suppe, fårikål og fruktdessert, og det vanket mange presanger. Fra besteforeldrene fikk hun salmebok og ring.

Sykdom og barnefødsler

Minda slapp de vanlige barnesykdommene - til hun ble voksen! Men det hendte at folk derute ble syke, hun husker at noen hadde skarlagensfeber, som dengang ble sett på som svært farlig. Hennes mor fikk spanskesyken, hun lå hjemme og Minda stelte henne sammen med bestemoren - uten at de to ble smittet. Det var flere på Rauane som var svært dårlige i den epidemien, men de overlevde. Like etter konfirmasjonen fikk hun halsbetennelse.

«Det korn av en tann. Jeg hadde gått med tannverk for lenge - det var jo ikke så enkelt å komme til tannlegen. Så spredte verken seg til halsen. Det var bare såvidt jeg klarte det, jeg holdt på å bli kvalt.

Pappa dro til byen for å hente doktor. Det var hardt vær, og doktor Eriksen hadde ikke mye lyst til å gå i båten. Men han kom og trakk tanna.»

Når noen skulle ha barn, fikk en håpe på at været var så tålig. «Barn ble jo født både på julaften og nyttårskvelden, og det

hendte de kom før jordmora. Jeg husker at det mange ganger banka på vår dør om natta. Så måtte mamma ut. Og noen måtte til byen for å hente hjelp. Var det vinterstid, kunne det blåse kraftig. Sto vinden imot, tok det tid, for de hadde ikke bestandig motor i båten. Sånn var det med bestefar, han brukte seilet. Og han var ofte ute i slikt ærend, i snøtykke og svarte natta.

Engang hendte det i hummerfisket, som startet 16. september kl. 8. Alle sto klare for å få teinene ut på klokkeslettet for å få mest mulig hummer. «Jeg trur ikke du kan dra, jeg,» sa hun som skulle ha barn. «Jo, men kan du ikke vente til jeg får satt teinene, da?» sa han. Og da de var på plass, korn han, og så bar det til byen etter jordmor. Merkelig nok gikk det bra bestandig.

Mamma kokte fårikål når det hadde vært fødsler, og så venta hun til alle, også moren, kunne ha glede av maten, istedet for å gå med grøt like etter at barnet var kommet.>,

Isproblemer

Så lenge fjorden var åpen, gikk det greit, selv om været ikke var det beste. Men når fjorden frøs, kom problemene. Isen la seg fort i selve havnen. «Så måtte vi ut på utsiden, på Flakket, der det var dypt vann. Bakketrauene bar vi over heiene, de var tunge, og det var fryktelig glatt å gå. For vi kunne ikke slutte å fiske fordi om det var vinter. Mange ganger dro vi ut ved fire-femtida om morgenen. I månelyse netter var det fint, ellers hadde vi parafinlykt med oss i båten.

Det kunne ellers gå opptil tre uker som vi ikke kom av holmen. Det var når isen verken var til å ro eller gå på. Kanskje lot det seg gjøre å dra seg fram med en hake. Da la vi til i Asvika, og det tok én dag inn og én dag ut igjen. Hvis noen døde når situasjonen var slik, fikk vi problemer. Hvis isen var sikker, dro de kista på kjelke inn til Skåtøy. Heldigvis var det godt forhold mellom folk på Rauane, alle hjalp til i et knipetak.»

Når vinteren kom, måtte en sørge for å ha mat i huset. Det ble kjøpt inn mye mel. Brød ble bakt i en stor, murt bakerovn som sto i bryggerhuset.

«I bestemors tid, da det var butikk på Rauane, bakte hun brød som ble solgt i butikken. Vi hadde foruten bakerovnen, vedkomfyr med stekeovn, og det ble bakt mye godt der, flatbrød, kaker og vørtekake. Vi koste oss med fersk vørtekake om kveldene. Og vi gikk rundt til hverandre og hadde det hyggelig sammen!»

Været og hverdagen

For den som bor på den ytterste Øy med åpent hav på alle kanter, er selvsagt været det første en spør etter om morgenen. I dag, når seilbåtene ligger i sundet der ute, med mastene tett som en skog på solfylte sommerdagen, tenker feriefolket neppe over hvordan været engang var avgjørende for de fastboendes ve og vel. Også en sommerdag kan det blåse friskt rundt brottene i innseilingen til Kragerø. Men Mindas opplevelse av naturen er ulik den en tilfeldig sommergjest vil huske, eller, for den saks skyld, vi som befinner oss i trygg avstand inne i byen.

For oss vil soloppgangen ute i havet midtvinters for alltid være knyttet til Kragerø. Men den som måtte passe årer og seil og fiskeredskap i vind og bølger, fikk liten tid til å nyte farger og føle stemning. Det Minda, derimot, ikke så lett glemmer, er storm, snøtykke, nordvestkuling og tåke. «Jeg husker en dag mens jeg var liten at jeg var nede i nabohuset. De ville ikke la meg gå hjem alene, de var redde for at jeg skulle blåse av heia.

Vi hadde barduner på det ene huset. I en storm blåste to uthus overende, et hønsehus og ett med en gris. Takstein kunne fly av takene. Mens pappa og jeg var alene i de siste årene, ble det en

høststorm og fryktelig høyvanne. Da trodde jeg det var slutt på alt sammen. Wiborgs, som hadde sommerhus på Rauane, hadde en svær kogg som blåste over på sida. Og en bu de eide, ble tatt av vinden og føyk på skakke over fjorden inn til Skåtøy. Vi måtte vasse ned for å få belagt farkostene. Det var dragsug i tillegg, så vi hadde det ikke lett. Men vi klarte det. Enda det var bare oss to. Men da jeg kom inn igjen, var jeg så trøtt at jeg kunne ikke mer! Pappa satt vakt hele natta. Vi to var alene der ute i det grusomme været. Det følte vi sterkt akkurat da.»

Tordenvær er også noe hun husker. Hun opplevde aldri at lynet slo ned på holmene mens hun var der. Faren, derimot, reddet såvidt livet i slikt vær mens han var på makrellfiske. De var tre mann ombord da lynet traff båten, og alle tre falt ned i rommet - i garnlenken. Der ble de liggende. Da de kom til seg selv, kunne de ikke ta i stagene, de fikk støt! Dette hendte før Minda ble født.

«Nordvesten er verst!»

Egentlig skulle en tro at en slik tilværelse måtte kreve mange menneskeliv. Så galt var det ikke. Fra de var barn lærte beboerne på Rauane å kjenne naturens krefter og innrette seg deretter. Men det kunne gå galt.

«Pappa hadde en tre år eldre bror. Han ble vekk utenfor Rauane. Da var han 20 år og var akkurat kommet hjem fra sjøen. En morgen byttet han med sin bror som skulle vært ute på fiske sammen med noen andre. De lå like ved Rauane. Så kom nordvesten. Da står vinden fra land. Bestefar var i byen, men pappa og søsteren hans så det som skjedde. De forsøkte å komme ut, men vinden var for stri, nordvesten står nemlig inn i Stranda. De strevde alt de kunne, men kom ingen vei. De så den andre båten så lenge iletauet holdt. Da det røyk, dreiv båten vekk. En så dem aldri mer.

En annen gang gikk tre mann ned under makrellfisket. Da var pappas skøyte også ute, men den kom iland. De som ble vekk var far og sønn fra Rauane og en fra Skåtøy.»

Det viktigste - fisket

Minda var fisker fra hun fylte 10 år. Fisket bestemte livet for beboerne på Rauane. Det ga dem mat og inntekter til livsopphold, det fastsatte dagsrytmen, det ga dem utfordringer fordi været ikke alltid var på deres side. De lærte å mestre situasjoner som kunne synes uoverkommelige for en som bare kjenner Rauane som et sommerparadis. Et barn på 10 år måtte greie situasjoner som kunne være vanskelige nok for en voksen og fullbefaren i yrket. Det kunne til og med hende at liv eller død avhang av hennes innsats. Men det var gleder også: hun var betrodd, ja, egentlig var hun uunnværlig for den lille familien.

Det er tvilsomt om Minda ga seg tid til å filosofere over slikt mens de jobbet med vind og bølger ute i brottene. Det var så mye som skulle passes på. Når hun tenker over det nå, blir konklusjonen:

«Det var hardt. Men det var moro!» Og det var variasjon i arbeidet.

«Orn vinteren fiska vi med bakker som vi egna med skjell, sild eller reker. Til nattsett brukte vi skjell. Da dro vi ut om ettermiddagen, og så trakk vi om morgenen. Men til morgensettet brukte vi sild eller reker og dro ut ved fire-femtida. Så lot vi bakkane stå en stund og begynte så å trekke fra den første enden vi hadde satt.

Det var været, som avgjorde hvor de skulle settes. Vi var mange ganger ute ved Jomfruland og langt utenfor revet. Var det uvær, hadde vi dem i Asvika, vi kunne være heldige der også. Pappa måtte ro når det var hard vind. Da orka ikke jeg, så jeg fikk stå og trekke. I fint vær var det motsatt. Vi kunne også bruke seil. Idag har de jo så fine motorer  !

Det hendte at silda kom og det ble sildefiske. Vi hadde en stor kogg til det, den måtte være stor for å få plass til sildegarna. Den hadde motor, og det var gjerne flere mann ombord, for sildefiske er hardt, og det foregikk for det meste når det var uvær. Kaldt var det bestandig!

Kaldt var det også når vi skulle trekke bakker. Vi kunne jo ikke ha votter på, og slikt som gummihansker visste vi ikke hva var. Så vi sto barbent og frøys fælt, men så gikk det over! Vi frøys oss varme! F-n måtte jo «klare», få bakkane greit ut, hive fint, ellers ble det vase.»

Det var torsk og sei de fikk mest av på bakkefisket. Før salg ble fisken oppbevart i store kummer, der den kunne ligge i en ukes tid. Mindas far laget en spesiell kum som var spiss, i den kunne fisken slepes inn til byen. Fisken de selv skulle ha, ble saltet og lagt i tønner som sto i kjelleretasjen under huset. Det var torsk, makrell, berggylte og sild.

Tidlig på sommeren fisket de også ål som ble levert i Kragerø.

Mindas bestefar drev ikke med åleruser. Men ålen var populær på middagsbordet hos hennes foreldre, de spiste den både kokt og stekt og som frikasé.

Makrellen kom i fjorden omkring 17. mai. De hadde skøyter da makrellfisket startet, og til det brukte de garn.

«Tidlig på våren begynte rusefisket. Det var fine fiskeplasser til rusene rundt Rauane, inni brotta, rundt og inne i det vi kaller Johannesholmane. Det kan ikke nytte å sette ruser på dypet. Det var Rødskjærbrottet, Måkholmbrotta, brottet ved Gulhol men, det er jo brott og grunner overalt der ute. Pappa var kjent med alle sammen. Egentlig er det utrolig at det gikk godt. med bølger og dragsug og grunnbrott. - Men når vi kom iland, var det varmt inne, og mamma venta med god mat på oss som var kalde og sultne.»

Drama i natt og tåke

Men noen ganger så det virkelig ut til å gå galt. «Det var når tåka kom. Da gikk de som var hjemme i angst for fiskerne. Når jeg selv var med, var jeg ikke redd for vind og sjø, men hvis det ble tåke, var det noe annet. Den kunne være der plutselig mens vi var utpå. Bestefar var ille ute engang. Han og etpar karer var avgårde med bakker, og han skulle være ombord i skøyta mens de tok småbåten for å sette bakkane.

Plutselig var tåka der, tett som en  vegg. De så ingenting til hverandre, og de som var i småbåten, lette og lette etter skøyta, men måtte tilslutt dra hjem. Så var bestefar alene i natta og tåka. Og vi som var hjemme, tenkte på alt det fæle som kunne skje.

Neste dag skulle losen på Rauane, Martin Nilsen, til byen, og han lovet å gi oss beskjed hvis han hørte noe. Han bodde på Ytre Rauane, og sa vi kunne se etter flaggstanga hans. Hvis flagget gikk til topps, var det gode nyheter.

Så satt vi og venta - og der kom flagget. Vi torde ikke si noe til Besta mens vi spent fulgte flagget med øynene - nå var det halvveis, ville det stanse der? Men nei, det fortsatte oppover! Så var det i toppen, og vi ropte på Besta. «Han er berga! Han er berga! »

Han hadde drevet helt til Kristiansand. Derfra fikk han telefonert til Kragerø. Hele den fæle natten i tåkeværet hadde han holdt seg stille ombord, han var redd for å gå på grunn. Det var ikke motor i skøyta, bare seil.

Minda var bare jentungen da det hendte. Men hun har ofte opplevd tåke. «Da sto pappa med kompasset og jeg satt ved roret, og så sa han hvor jeg skulle styre. Det var fint navigasjonsutstyr!»

Farlig rusefiske

Mindas bestefar hadde opplevd mer enn engang å «ligge på kjølen». «En gang hendte det også for pappa. Det var mens han og jeg var alene på Rauane og han var mange og sytti år. Han var dradd ut for å trekke ruser, og sjøen var hard. Det var åleruser, og han var oppi brotta med pråmmen. En pråm er vinglete, og plutselig ble han slengt uti.

Jeg var for engangs skyld hjemme, og jeg syntes det var rart at han ble så lenge. Så jeg tok kikkerten, og fikk se en pråm med én ombord uten lue. Pappa pleide aldri å dra ut uten noe på hodet. Det blåste hardt, og han som var ombord rodde så rart. Han bare dyppa årene nedi, opp og ned, og vinden dreiv båten avgårde. Jeg skjønte at det var pappa og at noe hadde hendt. Så jeg f6r ut og fikk løst koggen. Så ropte jeg så høyt jeg kunne: «Sitt still, sitt still!» Det var forat han ikke skulle falle ut. Men jeg greide å komme bort til han og fikk buksert han hjem.»

Da han falt ut av pråmmen, gled bena hans under båten, og han hadde tunge støvler. Likevel greide han å krabbe seg ombord igjen. Men han hadde fått så vondt i ryggen at han ikke maktet å ro skikkelig.

«Jeg skjønner nesten ikke hvordan jeg fikk han opp bakken hjemme. Han var gjennomvåt og tung - og med den vonde ryggen. Vi var jo alene, og det var ingen jeg kunne be om hjelp.»

Egentlig er det vel et under at ikke farvannet rundt Rauane har vært scenen for mange ulykker. Større båter har gått på grunn der, lekteren «Aljuka» og en dampbåt som het «Frankrike». Mye rart kunne drive iland, deriblant hele lasten fra «Aljuka». Den var lastet med planker. Under krigen fant de et lik i strandkanten.

Skarpskyting fra Krikken Tyskerne kom i begynnelsen av krigen til Ytre Rauane og tok utkikksposten som losen tidligere hadde hatt. De slo seg ned på losstasjonen, som da sto tom, og var stasjonert fast der en tid.

Svært ofte drev de skarpskyting fra festningen på Krikken, og da var det livsfarlig å bevege seg ute på holmene. Folk gikk i kjellerne og satt der og ventet til skytingen stoppet, mens granatsplintene slo inn gjennom vinduene, og det var god grunn til bekymring. (Bilde:

Losutkikksposten på Ytre Rauane. Akvarell ved Carl Fredrik Monsen. )

Rauane avfolkes

Det var på den tiden at folk - naturlig nok - begynte å flytte fra Rauane. Minda og hennes far var de siste fastboende. Idag bor det bare folk der ute om sommeren. Til gjengjeld har de gamle husene fått en ny status. Hvem ønsker seg ikke et slikt drømmested i glade ferieuker når svabergene er brennvarme og sjøen som blank silke? Men å bo der hele året? Utenkelig. «Det kom en ny generasjon. De greide ikke det livet. Det var noe annet før da pappa var ung. Tenk på at de ikke hadde motor i båtane under makrellfisket, men sto og dro hele lenken inn. Skinnet var flådd av inni hendene når de kom iland. Ungdommen idag har andre krav til livet. Mange sa til oss den gangen: Hvordan får dere tida til å gå? Det var ikke noe problem. Vi hadde nok å gjøre. Men om kveldane når vi var ferdige, satt vi og prata - det var en annen verden ... »

((((«Rusene er berga, de)))))))

En høst ble faren lagt in problemer med Øynene. moren var tilbake alene h flyttet. Men de trengte p4 ut 20 ruser. De hadde ikl  Så kom det beskjed fr@ Minda reiste med ham o@  «De får stå,» sa han. «i dem.»  Nfinda svarte ikke noe mange bekymringer Det  ville den ta vølene og de stort tap. Og en dag så hu på fjorden.  

«Da sa jeg til mamma redd for meg, men det va rodde over Flakket og uti var godt synlige. Men d@ rusene var fulle av tang to-tre ruser av gangen, tangen, ta dem ut i båten brygga hjemme. Der satt@  alle 20 var berga. Det var fisk i noen,  fiskerommet. Vi salta d@ men det var svær sjø. O@

Da pappa kom hjem, berga, de!» sa jeg. Da bl  Mens han var på syke, ble sendt fra Skien til R@ Det var en stæroperasjoi øyet. De var redde for a@ det seg. Han så godt på

Siste tur

0gså Minda og faren måtte tilslutt flytte til Kragerø i de strengeste vintermånedene. Det var da de kjøpte huset på Thomesheia. Men sålenge det var mulig, bodde de på Rauane og drev fiske som før. Faren var frisk og kjekk, selv om han forlengst hadde passert 80 år.  

Så var det en dag sent på høsten at de skulle utover, også nå for å trekke ruser. De hadde to hunder som ble med ut, og løp omkring på heiene som tidligere på sommeren. Faren var inne i huset, og ropte ut til Minda at hun måtte få inn bikkjene.

«Jeg gikk ut og kalte på dent, og de kom med det samme. Så skulle jeg hente pappa. Da lå han på gulvet. Det var bare gått noen minutter, og jeg skjønte ingen ting. Ikke hadde han hatt vondt heller. Jeg var som lamslått. Der sto jeg, ganske alene, det fantes ikke telefon, ingen mennesker var i nærheten. Hva skulle jeg gjøre? Det gikk helt rundt for meg. Først løp jeg ut, ropte ørn hjelp, inn igjen, så ut, løste båten for å ro til byen, men ga opp, og løp tilbake til huset.

De to bikkjene som hadde sett at pappa lå der, begynte å ule mens de løp inn i huset og ut igjen akkurat som meg. Jeg gråt og ropte, men ingen hørte oss. Der var jeg - helt alene. Jeg visste ikke min arme råd.»

Da hendte det utrolige. En båt nærmet seg Rauane. Det var noen som kom for å se til sommerhuset sitt. De hørte bikkjene og Mindas rop om hjelp, og de hentet doktor. Faren kunne de ikke gjøre noe for, men han kom på sykehus og ble tatt hånd om.

Kanskje kunne det siden være en trøst i at han fikk dø i hjemmet sitt. Men det kom så uventet, han virket frisk, og hadde bare en gang flere år tidligere hatt smerter i brystet.

"Da jeg siden spurte ham om det var vondt, svarte han :  "Ja, det var vondt, men det var værre å tenke på deg, Minda."

Han var nesten fylt 86 år da han døde, og et langt arbeidsliv var slutt, også for Minda. Og et enestående kameratskap - i gode og onde dager.

KAPITEL XIX Rauane

(Husker ikke hvor dette kommer fra:)

Rauane er to grupper av mindre holmer og større skjær - indre og ytre Rauane - og ligger i syd for Skåtøy-øya.

Etter 0. Rygh har den oppr. form vært Raudarner av adj. raudr, brukt substantivisk, siktende til fargen på fjellet der.

Rauane har vært Telemark fylkes mest typiske fiskevær. For mindre fiskefartøyer er der en utmerket havn på innsiden. I en lang rekke år nedover - til for få år siden - har der vært losstasjon.

Især omkring siste århundreskiftet var der en meget betydelig fiskerivirksomhet på Rauane. I alt 10 makrellskøyter, en større og en mindre «Fiskekvase», som hver vinter seilte med levende torsk til Oslo.

Under det rike vårsildfiske i 90-åra - Se Bråtøy, Korset - ble en del av silda bragt inn til Rauane, hvor Anders Rauane hadde oppført sildesalteribod. Han drev også landhandel.

I år 1900 bodde 11 familier der. Rauane var da egen skolekrets, men med skolen i leiet lokale. Nå er der ikke skolebarn på Rauane.

Etter hvert er husene solgt til landsteder, og nå er der ikke mere enn

4 familier.

Den nåværende bebyggelse på Rauane er ikke mer enn omkring 100 år gammel. Om det før har vært noen bebyggelse dersteds, har det ikke vært mulig å erholde nærmere opplysninger om.

Ved Folketellingene i 1762 og 1801 er ikke Rauane nevnt. Ved Folketellingen i 1865 er der 2 beboelseshuset og 3 familier med 11 bosatte personer.

1845 er Rauane av eieren av Hesttangen på Skåtøy, Daniel Gunstensen, solgt til en Ole Jensen for 20 rd. 14an - Ole Rauane - var fisker og bygget seg hus - Bugten - og ryddet og dyrket, så han kunne sette 3 tønner poteter og ha 3 sauer.

HUSER

Bugten

- G. 30, b. 64 og 166. Skyldmark 0,02 - 1872, d. 1942. G. m. Maren Martinsen, f. 1880, d. 1930. Barn: Magnus, Oluf, Sigrid og Solveig. Alle utflytter.

Huset, som er til- og påbygget og modernisert, eies nå av sønnen Magnus Markusen, fyrmester, f. 1897. G. m. Aagot Simensen, f. 1898 på SkåtØy. Barn: Alf.

Magnus, der nå er ansatt ved Færder Fyr, benytter huset som land- sted. Nils Markusen var medlem av SkåtØy herredsstyre i I periode.

Flatodden

- Under G. 30, b. 66. -

Johan Fjeld, murer og fisker, kjøpte dette hus omkring 1886 av en Harald Hansen, der hadde bygget det.

Johan Fjeld var f. i HobØl 1849. Han hadde vært med å bygge KragerØ kirke. G. m. Anne Knutsen, f. 1842, d. 1908. Barn: Johanne. Se Kirke- holmen. Karen. Se Fossing, Braaten. Knut. Se Øybo. Johan. Se Hav- glimt. Johanne, Lovise og Bernt utflytter.

Bernt og Johan hadde huset en tid. Omkring 1920 kjøpte fisker Henry Williams huset, har siden eiet og bodd der.

Han var f. 1889. G. m. Gudrun Hagen, f. 1898. Barn: Harry, f. 1919, Per f. 1920, d. 15.1-1940, - omkom under fiske. Karen, f. 1925, heimeværende.

Henry Williams omkom 6.11-1945 under reise fra Kragerø til Rauane. Sønnen Harry Williams var ute under hele Verdenskrigen. Først med en svensk dampbåt. Med denne var det mange harde terninger. De gikk i konvojer og på hver tur over Atlanterhavet ble båter senket både foran og etter den båt han var med.

Etter litt over 2 års sjøfart, gikk han i land i Kanada og meldte seg til den norske flyverskole derstedt med Riiser Larsen som Øverste sjef.

Han var der i ca. 8 måneder og ble så sendt til England. Deltok der i flvstyrkene som bakkemannskap.

I 1944 den 1.8 ble han og en del andre norske fly- mannskaper sendt til Frankrike.

Han var så med i kampene i Frankrike, Holland og sluttet i Vest-Tyskland Sde mai 1945 ved tyskernes kapitulasjon. De oppholdt seg på 9 forskjellige flyplasser og bodde i telter.

Under hele oppholdet på fastlandet, var det - som det jo er i krigen - hver dag å sette livet inn.

Herunder var de ved Maarselven omringet av tyskerne. Det ble en hard kamp - med betydelig mannefall - å bryte igjennom.

Etter tyskernes kapitulasjon gikk det tilbake til England, og derfra hjem til Norge. Han fortsatte ved flyvesenet, først på Fornebu og deretter på Gardermoen, hvorfra han ble dimittert 15. februar 1946.

Harry ble i Belgia g. m. Doris Lingser, f. 1923. Barn: Sonja.

Fjeldet

- G. 30, b. 65. - Skyldmark 0,01. - Dette hus ble delvis bygget for ca. 60 år siden av Anders Rauanes bror, Nikolai Olsen, fisker. Han var f. 1848, d. 1896. Hadde vært gift 2 ganger. Hans første hustru het Andrea og den annen Elevine, der utflytter til Krager.

Huset ble så solgt til fisker Inghart Jensen. Se Skåtøy, Lillebraaten. Huset eies nå av Anders Rauanes sønn, Andreas Olsen. Se Rauane.

TT-.vglimt

na

- G. 30, b. 279. - Skyldmark 0,01 - Dette hus er fra nytt av bygget i 1916 av fisker Johan Fjeld, f. i KragerØ 1882. G. første gang m. Marie Jakobsen, f. på Levangsheia, 1878, d. 1935. Barn: Arne, f. 1912 og Borghild, utflytter til KragerØ.

G. igjen med Kathinka Pedersen, f. på Arntsholmen 1887, d. 1944. Uten barn.

Grunnleie kr. 10,00.

Liland

- G. 30, b. 287. - Skyldmark 0,01 -

Fisker Halvor Liland har i 1946-47 bygget dette hus og bestemt seg for å bosette seg fast på dette gamle fiskevær for dermed å fortsette den dertil hørende næringsvei.

Nordbo

G. 30, b. 109. - Skyldmark 0,01 -

Fisker og fiskehandler Andreas Martinsen bygde dette hus for omkring 40 år siden. Han er f. på Rauane Østre 1878. G. m. Laurenze Hansen, f. i KragerØ 1877. Barn: Martin, Hans, Marie, Maren, Sverre, Karen, Borghild, Ingrid og Bergljot.

Hele familien flyttet til Kragerø i 1914. Han har siden drevet fiskeforretning dersteds.

Los Peder Hagen kjøpte huset. Han er født i Krikken 1873. G. m. Sofie Pedersen, f. i Korset 1871. Barn: Gudrun. Se Flatodden, Halfdan, Se SkåtØy, Solvik, Klaus og Sverre. Se Korset.

Han solgte huset til L. Th. Wiborg, Oslo, der benytter det som landsted.

Rauane, vestre

- G. 30, b. 51. - Skyldmark 0,03 -

Ole Rauanes sønn, Jens Olsen, har for omkring 90 år siden bygget dette hus av en ruff fra en på Jomfruland forlist stor skute.

Han flyttet til Strandmyr på Skåtøy.

Olaus Olsen overtok huset. Han er f. 1839, d. 1871. G. m. Oiette Thorkildsen, f. i KragerØ 1834, d. 1922.

Barn: Karen, se Øybo.

G. igjen med Anders Olsen - Anders Rauane - f. på SkåtØy 1845, d. 1930.

Da Anders overtok huset, var det bare en liten gang og en stue. Han har tilbygget 2 stuer.

Barn: Andreas Olsen, der har overtatt huset med tilliggende områder og rettigheter på Rauane.

Han er f. 1875. G. m. Mathilde Halvorsen, f. i KragerØ 1877. Barn: Minda, f. 1905. Ugift.

Det var især mens Anders Rauane bodde der, at Rauane hadde sin glansperiode som fiskevær.

Han hadde i lengere tid 3 makrellskøyter, var fiskeoppkjøper, hadde, sammen med grosserer Rolfsen, Oslo, 2 «Fiskekvaser», der hver vinter bruktes til å frakte levende torsk til Oslo. Under vårsildfisket i 80-90- åra drev han, som foran nevnt, sildesalteriforretning. Han hadde også oppført røkeri hvor han især røkte makrell og sild. I en rekke år drev han også landhandel.

Han hadde dyrket opp holmene, så han gjerne hadde et par kuer.

Rauane, østre

- G. 30, b. 62. - Skyldmark 0,01 -

En fisker Erik ThorbjØrnsen, g. m. Marie Olsen bygget dette hus omkring 1870.

De flyttet straks etter til Risør og solgte huset til fisker Martin Andreassen.

Han var f. i StrØmstad 1844, d. 1922. G. m. Andrea Stiansen, f. på Oterøy 1849, d. 1922.

Barn: Andreas. Se Nordbu. Oluf omkom til sjøs. Maren. Se Bugten. Johan. Se Øybo. Mathilde, g. m. Ludvig Lundberg, bodde en kort tid på Nordbu, og flyttet til Risør. Sønnen Albert Martinsen overtok huset. Han er f. 1884. G. m. Laurenze Larsen, f. i Skien 1891. Uten barn.

Huset er nå kjøpt av eldste sønns sønn, Sverre Martinsen, der benytter det som landsted.

Rauanholmen

- G. 30, b. 101. - Skyldmark 0,02 -

Løs Martin Nilsen bygget hus her omkring 1905. Han var f. 1871. G. m. Marie Torjusen, f. på Borteid 1873. Barn: Halvard, Nils og Dora. Martin Nilsen omkom ved et ulykkestilfelle ombord i en skute, «Fama», 21/2 1912.

Enka og barna flyttet til KragerØ, - og dertil flyttet de også sitt nyoppførte hus.

Rauanholmen -Ytre Rauane - kjøpte hans bror, los Hans Nilsen, og bygget der et mindre hus som han nå benytter til landsted.

Toner

- G. 30, b. 63. - Skyldmark 0,01 -

Dette hus er bygget for omkring 70 år siden av los Nils Hansen og hustru Ingeborg. Barn: Hans og Martin, loser, Alfred, skipsfører, Jakobine, Andrine og Inga.

Nils Hansen ble forflyttet til KragerØ, og med ham flyttet familien unntagen Martin. Se Rauanholmen og Hans, der overtok huset.

Hans Nilsen, f. 1869 i Bamble. Hustru Kirsten, f. 1875 i Bamble. Barn: Nils, Astrid, Hans og Sverre.

Han ble forflyttet til KragerØ i 1917 og solgte huset til direktør George Dahli. Se Valberg.

Han hadde det en del år dels som landsted, og dels leiet han det bort og solgte det til Magnus Markusen. Se Bukten. Han bodde der inntil han i 1934 ble ansatt som fyrassistent ved Sletnes fyr i Finnmarken. Han solgte i 1937 huset til E. L. Grieg, Bergen, der benytter det som landsted.

Øybø

G. 30, b. 66. - Skyldmark 0,02 -

Huset er bygget for omkring 75 år siden av en fisker Ole Olsen. Hans sønn Markus overtok huset en kortere tid. Se Bukten.

Han solgte det til Stian Olsen OterØ. Han bodde der noen år og solgte det til Anders Rauane.

Hans svigersønn Robert Williams, f. i England 1865. Hustru Karen. Se Rauane vestre. De hadde flere barn. Hele familien flyttet til Oslo unntagen sønnen Henry. Se Flatodden.

Huset ble så omkring 1902 kjøpt av fisker Knut Fjeld. Han var f. 1877. Han og hans sønn Johan, f. 1900, forliste under makrellfisket 28/6 1918. Han var g. m. Anna Abrahamsen, f. 1880. Barn: Knut, Abraham, Asta, Karl, Ruth, Reidun og Hans.

Enka og barna flyttet til Kragerø.

Fisker Johan Martinsen overtok huset. Han er f. 1888. G. m. Marie Støle, f. 1885. Barn: Alfhild, HjØrdis, Martin og Signe.

Han m. familie flyttet i 1928 til Nøtterø, og solgte huset til L. Th. Wiborg, der benytter det som landsted.

LANDSTEDER

Bukten. G. 30, b. 166, M. Markussen, Færder. Nordbu. G. 30, b. 109. L. Th. Wiborg, Oslo.

Rauanholmen. G. 30, b. 101. H. Nilsen, KragerØ.

Rauane Østre. G. 30, b. 62. S. Martinsen, KragerØ. Toner. G. 30, P. 63. Rachel Grieg, Bergen.

Vestodden. G. 30, b. 181. Rachel Grieg, Bergen. Øybo. G. 30, b. 66. L. Th. Wiborg, Oslo.